Dina og Sikem: Når ondskapen får kjente ansikter

Det er ikke villdyr eller fremmede monstre uten ansikt som står for ondskapen i Bibelen: Det er naboens sønn, Sikem. Det er Dinas brødre, Simon og Levi. Ja, nettopp Levi, han hvis etterkommere ble tempeltjenere og prester i Israel. 

Lesning:

 «Da fikk Sikem, sønn av hevitten Hamor, høvdingen der i landet, se Dina. Han tok henne og lå med henne og krenket henne.» (1. Mos 34,2)

  

«Men den tredje dagen, da de ennå hadde smerter, tok to av Jakobs sønner, Simon og Levi, Dinas brødre, hvert sitt sverd. De kom seg uhindret inn i byen og drepte alle mennene. De drepte Hamor og Sikem, sønnen hans, med sverd. Så tok de Dina ut av Sikems hus og dro bort. Jakobs-sønnene kom over de drepte og plyndret byen fordi de hadde gjort søsteren deres uren. De tok småfeet, storfeet og eslene deres, både det som var i byen, og det som var ute på marken. Alt av verdi og alle kvinnene og barna deres førte de bort som bytte; alt som var i husene, ranet de. Da sa Jakob til Simon og Levi: «Dere har ført ulykke over meg. Dere har gjort meg forhatt hos dem som bor i landet, hos kanaaneerne og perisittene. Jeg har bare noen få menn. Samler de seg mot meg, slår de meg, og jeg og mitt hus blir utryddet.»  Men de svarte: «Skulle han få behandle søsteren vår som en hore?» (1 Mos 34,25-31)

Oppdagelser: 

Det er en alldeles grufull fortelling som utfoldes i 1. Mosebok 34. Fordi jeg hadde glemt hvordan historien ender, var min første tanke underveis: «Så bra at Dinas brødre stod opp for sin krenkede søster!» De sørget og var rasende. Og jeg kjente på forargelsen over en far som snarere bagatelliserte det hele:  Jakob fikk høre, men han tidde. (v. 5). Budskapet mitt begynte å avtegne seg: «Slike brødre er det Dinas søstre roper etter i dag: Menn som tør å sette tydelige grenser for andre menns krenkelser og overgrep på det seksuelle området.» Så kom jeg til den bestialske slutten. 

I denne fortellingen finnes ingen helter, bare skurker og ofre. Og ondskapen står igjen som eneste vinner. Dina er offer for Sikems voldtekt og for faren Jakobs bagatellisering. Menneskene i Sikems by er ofre for to brødre forblindet av hat og hevnlyst med etniske overtoner. Det minner om framstillinger jeg har sett av vikingers herjinger. Da holder jeg fortsatt fortellingen på armlengdes avstand. Fortellingen rykker nærmere om jeg tenker på den etniske rensningen i Rwanda i 1994 og Srebrenica-massakren i Bosnia i 1995. Eller beskrivelsene av Den islamske stat (IS) sine herjinger i Syria og Irak de siste årene. Enda nærmere rykker den når jeg tenker på ondskapen som ledet en norsk nasjonalist til å skyte og drepe 69 ungdommer på Utøya i 2011, gjenfortalt i all sin gru i filmen med premiere på norske kinoer denne helga. 

«Får jeg gå på kino og se filmen om Utøya?" spurte 15-åringen min meg i går. Jeg har ikke helt bestemt meg for om jeg sier ja. Trenger ungdommer å bli eksponert for en så rå og brutal virkelighet? Uten sammenligning, kanskje: Men det er vel slik vi også tenker når vi oftest  blar forbi de frykteligste fortellingene i Det gamle testamentet. De som utfolder menneskelig ondskap i all sin gru. 

En observasjon: Det er ikke villdyr eller fremmede monstre uten ansikt som står for ondskapen i Bibelen: Det er naboens sønn, Sikem. Det er Dinas brødre, Simon og Levi. Ja, nettopp Levi, han hvis etterkommere ble tempeltjenere og prester i Israel. Hva forteller det oss om Bibelens menneskesyn?

Gjenskinn:

Det er mange grunner til å bla forbi denne fortellingen i Bibelen. Vi ønsker ikke at det skal være noe gjenskinn av denne i våre liv. Men vi unngår ikke at den kaster skygger. Noe er mer gjenkjennelig enn vi orker å innrømme. Vi kan dessverre ikke «outsource» ondskapen til monstre fra en annen planet. 

I denne bibelfortellingen glimrer Gud helt med sitt fravær, slik det også kan synes som han gjør når vanlige mennesker begår voldtekter og overgrep. Men på vår Tidslinje er Gud aldri fraværende. 

Vår Far i himmelen er ikke en far som bagatelliserer overgrepet på min søster. Og samtidig: Den Jesus jeg kjenner er ikke en bror som inviterer meg og de andre brødrene til å hevne overgrepet på min søster. Den Gud jeg kjenner kan ikke tilgi menneskers krenkelser uten lidelse og soning. Og den skylden måtte noen betale. Den Gud jeg tror på solidariserer seg med ofrene for ondskap ved selv å bli ofret for menneskehetens synd og skyld. 

Gjensvar: 

Hellige Gud, himmelske Far. For oss og vår menneskehet ber vi: Se i nåde til oss, syndige mennesker, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i våre hjerter. For Jesus Kristi skyld, ha langmodighet med oss. Tilgi oss alle våre synder, og gi oss å frykte og elske deg alene. 


(Illustrasjonsbilde: Unsplash.com)